Et historisk perspektiv på ME.

Nevrasteni ble beskrevet i den medisinske litteraturen allerede på 1800-tallet

Sykdommen har vært beskrevet i den medisinske litteraturen siden 1800-tallet. 

Symptomene var mange. Men noen gikk igjen: generell utmattelse, smerter som vandret gjennom kroppen, og søvnproblemer. Den amerikanske nevrologen George M. Beard lanserte i 1869 diagnosen nevrasteni.

Tilstanden nevrasteni ble den gang beskrevet som typisk for sin tid, som en respons på tidsånden og det moderne livet man levde for drøyt hundre år siden, forteller Lillestøl.

Det var den amerikanske nevrologen George M. Beard som i 1869 lanserte diagnosen. Han mente at nevrasteni skyldtes ”bortfall av nerveenergi”. Det skyldtes igjen den moderne sivilisasjonens rivende utvikling.
Diagnosen spredte seg raskt til Europa. Datidens leger var ikke i tvil om at det var en virkelig sykdom. Og de var tydelig nysgjerrige på tilstanden.

Ligner på ME
Underveis har det blitt stadig tydeligere at symptomene som er beskrevet i den historiske litteraturen, ligner mye på symptomene ved kronisk utmattelsessyndrom (ME). Men det finnes også forskjeller.

Ingen har til nå klart å peke ut noen enkelt årsak til kronisk utmattelsessyndrom. I dag er sykdommen formelt klassifisert som en nevrologisk sykdom.

Alle samfunnslag
– Når jeg studerer den medisinske litteraturen fra fortiden, blir jeg overrasket over hvor mange det var som hadde nevrasteni. Sykdommen ble nok ansett for å være en overklassesykdom. Men blant pasientene finner jeg også bønder, fiskere og arbeidere.
– Legene mente at nevrasteni skyltes overanstrengelse av ulike slag. Særlig var de som gjorde hjernearbeid utsatt. Men også hardt kroppsarbeid innebar stor risiko, sier medisiner og historiker Kristine Lillestøl.

I tillegg kunne lidelsen komme av feil kosthold, slag mot hodet eller ryggmargen, giftig forråtnelse i tarmen, misbruk av alkohol, tobakk og kaffe og datidens såkalte seksuelle avvik som onani. Noen hevdet også at nevrasteni kom i kjølvannet av infeksjoner som kolera, tyfus og influensa.
Behandlingen var i stor grad ro og hvile. Men også elektroterapi ble tatt i bruk i noen tilfeller.


Fra nevrologisk til psykisk
Men etter 1920-tallet fikk sykdommen en annen status. Da var det flere og flere som stilte kritiske spørsmål ved sykdommen. Man begynte da i større grad å forklare den som en psykisk sykdom. 
– Flere mener at grunnen til denne endringen var at psykoanalysen kom på denne tiden. Etter 1920 ble diagnosen lite brukt, selv om den fortsatt finnes klassifisert i psykiatrien som en nevrose, forteller Lillestøl.


Fra forskning.no