"Man får ikke større byrde enn man har rygg til å bære".

Mulig jeg er litt i det ettertenksomme hjørnet i dag, men mener det er sunt å stoppe opp litt innimellom og fundere litt. Tror det gjør meg mer bevisst på de valg jeg tar og hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

På jobben i dag ble jeg og en kollega også sittende å prate litt om hvilke utfordringer man støter på her i livet og hvordan man velger å takle det. Det er egentlig veldig interessant å høre om andre menneskers møte med vanskeligheter og hvordan de har klart å jobbe seg gjennom det. Som regel kommer man styrket ut av det meste, selv om det har vært aldri så tøft. Selvfølgelig er det ingen regel uten unntak og livet kan virkelig være hardt og brutalt til tider. Da er det fint å kunne dele litt erfaringer og kanskje være til hjelp for andre i liknende situasjoner. 


"Ikke alt man står overfor her i livet kan forandres, men ingenting kan heller forandres om man ikke velger å stå overfor det". -James Baldwin.

Jeg har også blitt lært til å tenke at livet ikke består av problemer, kun utfordringer. Forskjellen på et problem og en utfordring? Etter min mening er det hva slags holdning man har til det man står overfor. Alle utfordringer er til for å løses. Det er selvfølgelig lett å sitte i et av verdens rikeste land å si at alle utfordringer er til for og løses og at dersom man har den rette holdningen kommer man langt her i livet. Poenget mitt er at man får prøve så godt man kan, med de forutsetningene man har. Det har man mest igjen for selv. Husk: Vi lever bare EN gang folkens...

Mange, om ikke de fleste, har vel sikkert hatt perioder i livet, hvor man kanskje har tenkt at ting er urettferdig og lurer på hva man har "gjort galt" for å fortjene dette. Personlig kjenner jeg at de tingene jeg har i bagasjen, har gjort meg sterkere mentalt. Selv om jeg synes ting kan være tungt og vanskelig innimellom, lar jeg det ikke knekke meg. Alltid noen som har det verre (dessverre). Tillater meg å kjenne på følelsene, for å få bearbeidet det som måtte dukke opp. Så våkner konkurranseinstinktet i meg og jeg tenker: "Nei ikke pokker om dette skal ødelegge for meg." BRING IT ON!!!

Etter at jeg fikk ME har det rørt seg mange tanker i hodet, rundt dette med hvordan man skal takle at livet blir snudd på hodet. Til å begynne med husker jeg at det var lite som skulle til for å vippe meg av pinnen enkelte dager. Særlig hvis det hadde blitt litt for mye å forholde seg til på en gang. Heldigvis, får jeg si, så var det ikke så mange dager som var sånn. Men når man føler man har vært nedi kjelleren, så nyter man desto mer å komme opp derifra igjen.

Mental styrke.

Jeg har faktisk også noe å takke sykdommen for. Det har gjort meg sterkere mentalt. Fra å være litt redd for alt som er nytt og ukjent og den som likte å forsvinne i mengden typen, kjenner jeg at jeg ikke bryr meg like mye lenger. Er hele tiden: "man lever bare en gang" mentaliteten som surrer i bakhodet. Jeg orker og gidder rett og slett ikke å engste meg så mye lenger. Det som skjer det skjer. I tillegg har jeg alltid vært opptatt av hva folk måtte syns og mene om meg og mitt. Dette er også noe jeg jobber med å ikke bruke så mye energi på. Jeg gjør det jeg føler er best for meg, min kropp og selvfølgelig mine nærmeste (har ikke blitt helt ego da), så får folk tenke og tro hva de vil om det. Alt innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Jeg er jo fortsatt Kristin som person, men bare en litt tøffere utgave.