De mindre gode dagene.

Ja man har jo noen av de også. De blir heldigvis ikke så ille lenger og jeg klarer å hente meg inn igjen fortere etter aktivitet nå, enn jeg gjorde før. Har stagnert litt, men på et akseptabelt nivå føler jeg.

Fra sommeren 2012.

Rullestolen var god å ha når kroppen var på sitt svakeste. Orket ikke å stå oppreist mer enn maks noen minutter om gangen, men ønsket likevel å være med. Så da hadde jeg ikke noe annet valg enn å bruke de midler jeg hadde tilgjengelig. I ettertid er jeg glad jeg har benyttet meg av hjelpemidler. Da føler man at man får deltatt litt mer i hverdagen. Hva gjør det vel da om man ruller seg fremover, kontra å gå. Det er jo bare en liten detalj.










Når jeg ikke orket å gjøre så mye og måtte holde sofaen, kom barna til meg. Er heldigvis ikke så var for lyd og lys så har gått bra ifht. å ha naturlig "barnestøy" rundt. Det hører jo med.







Nyoperert bihule, etter å ha hatt kronisk bihulebetennelse. Det gikk smertefritt og over all forventning, hvis man ser bort ifra oppvåkning etter narkose, som visstnok ikke gikk helt uproblematisk for seg. I ettertid har jeg fått høre at jeg antagelig ikke tålte narkosen. For meg er det greit å vite og er egentlig glad jeg ikke selv husker noe av oppvåkningen.

En ting som er greit å være klar over, er at det spiller ikke nødvendigvis noen rolle hvor lenge man er i narkose, men hvilke stoffer narkosen inneholder. Fikk nemlig beskjed på forhånd, da jeg sa jeg hadde ME (hadde blitt rådet til å si ifra) at jeg skulle ikke være i narkose så lenge, så det skulle gå bra.