Det er en god følelse når man forstår at kroppen har begynt å bli såpass på nett at man faktisk kan begynne å se litt mer fremover med tanke på mer jobbing osv igjen. Har jobbet 20% veldig lenge nå. Til og begynne med var selv DET tøft, også fordi jeg samtidig gikk på mestringskurs på Aker en dag annenhver uke, noe som kostet utrolig mye krefter. Var verdt det likevel. Trappet litt opp først og deretter ned igjen mens jeg holdt på der, i redsel for å gå på en skikkelig smell.
Dette var høsten 2013. Etter å ha vært helt ute av jobb i 1,5 år. Nå 3 år senere, andre uka i august skal jeg trappe opp til 30% jobbing. Det blir veldig spennende å se hvordan det går, men har virkelig troen på at kroppen nå er klar igjen for å ta den utfordringen. Så må jeg bare være litt mer forsiktig med hva jeg foretar meg på fritiden i denne overgangs fasen. Gjøre litt mindre utenom enn jeg har gjort nå, så jeg får regulert meg inn og vent kroppen til belastningen. Krysser alt jeg har for at dette skal fungere. Man begynner å se litt lyset i enden av tunnelen igjen når man kan sitte å se tilbake på årene som har gått og ser fremgangen. Fort går det ikke. Det sier seg selv, når man må vente 3 år, med å øke stillingsprosenten sin med 10%.
Det føles heller ikke som om det går noe særlig fremover når man står midt oppi det, men når man sammenlikner dagen i dag med et og to år tilbake, det er da man ser det.
Jeg er fortsatt endel inne på div. ME forum på facebook, i og med jeg får varsler derifra. Vondt å se hvor mange som lider og ikke er så heldige som meg. Priser meg lykkelig over at jeg er der jeg er i dag. Blir nesten litt sånn "halleluja tendenser" her, men når man har vært såpass dårlig og langt nedi kjelleren, så kan det ikke beskrives med ord hvor godt det er å komme opp til overflaten å trekke pusten skikkelig igjen.
Må vel kunne påstå ganske sterkt at disse årene helt klart har forandret meg. Levde vel i en slags boble før, hvor hverdagen spiste meg opp, man gikk på autopilot, gjorde unna det man skulle og glemte å leve litt oppi det hele. Tenkte ikke så mye over hvordan ting var, satte ikke pris på at man var frisk og rask, men tok det mer som en selvfølge.
Føler jeg har blitt sterkere psykisk og setter mer pris på livet generelt egentlig. Har nok blitt mer ettertenksom. Tenker mer over at vi tross alt bare lever en gang og må gjøre det beste ut av det. Og det er kun JEG SELV som er ansvarlig for å sørge for at jeg har det så bra som jeg kan ha det i mitt liv. Må lære meg å gi litt mer f....Det jobber jeg fortsatt med. Kanskje kommer jeg til å gjøre noe jeg ikke burde ha gjort, kanskje tar jeg noen helt feil valg, kanskje tråkker jeg i salaten, kanskje....Ja det er mange "kanskje". Men alt vi gjør lærer vi av.
Gode og dårlige erfaringer gir oss den bagasjen vi trenger for å komme oss videre.
Mulig jeg har sitert denne her før, men synes den er så passende at gjør det gjerne igjen:
"Du vet aldri hvor sterk du er, før å være sterk er det eneste valget du har."
Ha en fortsatt fortreffelig dag alle sammen. I morgen kommer sola har jeg hørt ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar