Det er så rart.....Et innlegg om å være sjenert og å være MEG.

Nå kommer det et innlegg av det litt mer tankefulle slaget igjen.

Noen ganger på kvelden, når barna er i seng og roen senker seg i huset, kan jeg bli sittende å fundere over alt mellom himmel og jord. Nå ble jeg sittende å tenke på hvordan miljøet og livet forøvrig former oss til den vi er i dag. Hva erfaringer gjør med oss. (litt som et tidligere innlegg)

Det har jo vært forsket endel på dette med gener og miljø. I forhold til tvillinger som vokser opp på to helt forskjellige måter og steder osv, og man kan bli overrasket over hvor lik personlighet de har, til tross for store forskjeller i miljøet rundt.

Sånn utover dette og med fare for å bevege meg for dypt ut i ukjent farvann, skal jeg ikke si så mye mer om akkurat det.

Sånn ifht meg selv, har jeg alltid vært en veldig sjenert person. Som liten gjemte jeg meg som regel bak ryggen til mamma eller pappa når vi møtte folk jeg ikke kjente i byen el.lign. Pratet ikke mer enn det jeg måtte, med ukjente. Har aldri hatt lett for å ta kontakt med fremmede mennesker. Ikke i voksen alder heller. I tillegg har jeg alltid hatt behov for lang tid før jeg føler meg så trygg i en setting, at jeg kan slippe meg mer løs. Når det først løsner og jeg føler jeg er i trygge omgivelser, prater jeg i vei og alt som heter beskjedenhet blir lagt til side.

På skolen rakk jeg sjelden opp hånda i timen av hva jeg kan huske. Selv om jeg visste svaret. For jeg var så usikker. Satt og tenkte: "Tenk om det er helt feil. Så flaut hvis jeg svarer feil". Andre rakk jo opp hånda i øst og vest og svarte feil til stadighet. Ligger litt til meg som person. "Perfeksjonisten". Det var ikke det at jeg måtte ha rett i alt, men syntes det var så flaut å svare feil, i tilfelle noen skulle le av meg.

Ja jeg er en raring.

Da jeg gikk på videregående, ble det også stilt mer krav til muntlig deltakelse i timen, ifht den totale karakteren man fikk i faget. Det ødela litt for meg. I tillegg til at jeg allerede da, for første gang opplevde mine første ME symptomer (mener jeg selv), klarte jeg ikke å få snudd om til å prate mer i timen.

Jeg husker også en gang jeg hadde vært borte fra en prøve i et fag jeg hadde dårlig karakter i. Læreren visste at jeg var dårlig og jeg ble tilbudt å ta prøven muntlig istedet for skriftlig, for å ha en sjanse til å forbedre karakteren min noe. Da jeg hørte ordet muntlig, fikk jeg helt hetta og takket høflig nei, til lærerens forskrekkelse. For alle andre ville sikkert gjort et forsøk i det minste. Men for meg akkurat der og da ble det rett og slett for mye. Orket ikke å forholde meg til det.

Dette er en periode i livet mitt som har satt sine spor, men har samtidig vært en utrolig nyttig erfaring å ha med seg i bagasjen da jeg fikk ME diagnosen. Det gjorde at jeg tok meg sammen og tenkte (som jeg har skrevet om før) at jeg ikke skulle la det knekke meg, men gjøre det beste ut av situasjonen. Fordi jeg faktisk ikke har noe annet valg.

Sykdommen har hjulpet meg til å sette ting i perspektiv, i tillegg til at det faktisk har bedret selvtilliten min.

Hvorfor skal man engste seg for hva andre måtte tenke, tro og mene om det en selv gjør. Særlig folk man ikke engang kjenner. Har funnet ut at jeg ikke lenger orker å bruke energi  på det. Skrev vel noe om dette for litt siden hvis ikke jeg husker feil. Jeg har ETT liv og det skal jeg jammen nyte så godt det overhodet lar seg gjøre. Skal være så egoistisk at jeg skal gjøre det som er best for meg selv og de rundt meg, uten at det går ut over noen på veien. Hvis jeg i tillegg kan hjelpe andre i samme situasjon som meg, kan jeg også legge meg om kvelden med god samvittighet.

Denne tankegangen har også gjort at jeg selv føler jeg har lettere for å prate med fremmede folk nå, enn for flere år siden. Det har nok også kommet litt gradvis etterhvert som man blir eldre, gjennom jobben, der man har mye med andre mennesker å gjøre og har endel oppgaver som utfordrer en osv.

Dette med ikke å henge seg opp i hva andre kanskje mener, er også en del av prosessen ifht. energiøkonomisering. Prøv å forandre på hver minste lille ting i hverdagen, som gjør at man bruker unødig energi. For å gjøre det litt mer billedlig, kan man se for seg at dersom man putter ei krone på sparebøssa hver dag, har man til slutt en full sparebøsse.

Spar på energien!