I august neste år (2018) går jeg opp til 60% jobb ifølge planen. Det betyr at jeg ikke lenger vil kunne motta AAP (arbeidsavklaringspenger). Men jeg kan søke om en annen type stønad i inntil et halvt år etter at jeg har økt til 60%. Dette betyr at jeg i prinsippet er nødt til å trappe mye raskere opp til evt. 100% enn hva som regnes som «forsvarlig». På den annen side, hvem vet, kanskje mestrer jeg det.
Jeg gjør meg endel tanker rundt at jeg første gang ble syk høsten 2008 og kanskje i løpet av sent 2018 omsider er tilbake i full jobb. Da har det tatt 10 år av livet mitt!! Det har skjedd mye på disse 10 årene, både på godt og vondt. Jeg har lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Jeg har blitt psykisk sterkere enn noen gang. Jeg er tryggere på meg selv, takler motgang på en mye bedre måte enn før, blitt mer selvstendig +++.
Tidligere har jeg sagt at jeg på en måte også faktisk er litt takknemlig for at jeg har blitt satt på en slik prøve som det kan være å bli syk. Jeg tar ingenting for gitt lenger, for man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Jeg setter mye mer pris på ting nå enn før. Alle ting folk gjør for meg og alt det gode livet har å by på. Jeg har så mange gode mennesker rundt meg som beriker livet mitt og jeg har ingen grunn til å klage.
Noen dager er selvfølgelig tyngre enn andre. Særlig på denne tiden av året hvor kroppen ikke alltid er like samarbeidsvillig og man lett pådrar seg ting, men jeg er likevel takknemlig. Jeg har to friske jenter, jeg klarer å stå opp om morgenen og gå på jobb, jeg mestrer å følge de opp med lekser og aktiviteter og vi har det vi trenger. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar