Ett skritt frem og to tilbake...Tålmodighet er en dyd!!!!

I og med jeg har kommet meg såpass til hektene igjen etter å ha vært "bundet" til sofaen i en lang periode, kunne jeg ENDELIG i september 2013 prøve å jobbe litt igjen. Dette ble med vekslende hell, da det var vanskelig å justere energiforbruket etter plutselig å jobbe to halve dager i uka (20%). Det resulterte i at jeg måtte gå ned litt på prosenten for en periode på ca 5 mnd. Økte nylig litt igjen nå som jeg har fått justert meg inn og ikke lenger går på kurs på ME senteret.

Veldig vanskelig å vite hva man tåler til enhver tid. Man blir ikke alltid så mye klokere av å spørre andre i samme situasjon om råd heller, i og med vi har dette i forskjellig grad og med forskjellige symptomer. Det skal allikevel sies at det er nyttig med alt man får vite om sykdommen. Spesielt fra de som snakker av egen erfaring. 

Husker jeg tenkte til å begynne med, at jeg gleder meg til jeg igjen kan jobbe 100%. Stresset med tanken på å komme meg tilbake i jobb igjen. Etter mang en gang å ha gått et skritt frem og to tilbake, har jeg innsett at det krever en tålmodighet av en annen verden, for i det hele tatt å klare og takle den sene fremgangen. Om man har noen fremgang i det hele tatt. 

Som jeg skrev på facebook for en liten stund siden, så føler jeg meg litt egoistisk egentlig, men priser meg lykkelig over at jeg er en av de "heldige" ME syke som faktisk klarer å gjøre litt i hverdagen. Jeg er litt på jobb, har klart å gå 2 km på ski med barna et par ganger i vinter, trent håndball laget til eldste snuppa et par ganger. I tillegg så henter man barna på SFO og barnehage og prøver å lage litt middag. Imellom alt dette er det mange timer oppladning og restitusjon på sofaen...For man veit aldri hvor lenge oppturen varer. God bedring til alle ME syke der ute, som kanskje er inne i en "sove døgnet rundt og knapt klare å reise seg opp periode".