Tør man håpe???

Ta en titt på dette her. Tenk om....sier jeg bare. Er vel fort gjort å få forhåpninger, men håpet må man ha. Er de virkelig inne på noe her tro???

http://www.cortjohnson.org/blog/2014/10/30/stanford-brain-study-sparks-media-reports-chronic-fatigue-study-real-disorder/

En oppdatering av siste ukers hendelser.

De siste ukene har bare blitt borte i alt som skjer. Jeg føler at jeg må ha hodet litt med meg for å skrive et innlegg her og selv om jeg forsåvidt har vært oppegående og på jobb osv, så har jeg ikke hatt ork til å skrive. Sånn er det vel bare noen ganger. Man lander endelig i sofaen og har mer lyst til å henge øynene på tv skjermen, uten å tenke så veldig, eller bare ligge på sofaen å døse/sove når man endelig har muligheten.

I tillegg har minste snuppa hatt vannkopper, så hatt henne hjemme i over ei uke, hvilket gjør at det blir lite søvn på dagtid på mamma'n. Det påvirker energinivået.

Har også hatt litt trøbbel med nakken. Ikke noe uholdbart, men anspent nok til at det er irriterende og vanskelig å få slappet av skikkelig, som også resulterer i dårlig med søvn. Kroppen klarer ikke å lande når man skal legge seg, slik at det å sovne blir vanskelig + at man gjerne våkner flere ganger i løpet av natten. Jeg har fått laveste dose sobril, som jeg kan ta dersom det er behov. Spurte legen selv om jeg kunne få det, slik at jeg klarer å "lande" lettere når det blir for mange dager på rad med muskelsmerter og dårlig med søvn. Det har igrunn fungert veldig greit, men er ingen tilhenger av å ta mer medisiner enn høyst nødvendig. Derfor blir de kun brukt når jeg føler meg helt gåen. Da priser jeg meg lykkelig over at vi i vertfall har noe som hjelper for enkelte ting.

Har også blitt en liten tur med den elektriske rullestolen. Koselig å kunne ta en tur hele familien sammen, for det blir dessverre ikke for ofte. Har fått ordnet meg både boks bakpå til å ha litt ting oppi, nakkestøtte og speiler nå, så da er det bare å kjøre i vei.

 

Med fare for å virke forfengelig legger jeg her ut to bilder av meg selv. Med og uten sminke. Egentlig er det ikke meg i det hele tatt å gjøre det. Uansett... på det første har jeg i tillegg av en eller annen merkelig årsak, sprengt et par blodkar eller noe ved siden av nesa, så det plutselig blødde som bare det. Aner ikke hvordan. Men etter å ha fått tørket det og "sparklet" ansiktet litt, så synes jeg i vertfall selv at det ble mye bedre. 

Poenget mitt er at man ser ut som man gjør og det får man gjort lite med, men om ikke annet så føler man seg litt bedre etter å ha fikset seg litt. I tillegg klarer man kanskje å skjule litt av trøttheten en føler sitter klistret i ansiktet bestandig.

Av samme årsak har jeg ALLTID som mål for dagen å få tatt meg en dusj. Selv om jeg kanskje ikke skal noen ting, så føler jeg at jeg får vasket litt trøtthet ut av øynene og våkner litt mer. Avhenger av dagsformen selvfølgelig. Ikke for enhver pris.

Jeg tror det er viktig å være litt bevisst på hva som kan bidra til å gjøre at man føler seg litt bedre i hverdagen. Om det er små eller store ting. Tidligere følte jeg at det ga meg litt, å klare og komme seg ut av døra i løpet av dagen. F.eks en liten tur på butikken osv, men nå er ikke det like viktig for meg, nå som jeg klarer å være på jobb 2 halve dager i uka og ser litt folk. Da tar jeg det mer etter behov.

Til slutt må jeg bare tilføye at jeg har fått meg ny bil da. Litt kry :) Endelig har jeg fått ei lita "loppe" som jeg så lenge har hatt lyst på. 

Les om Kjersti Krisner (63) som pleier sine 3 ME syke barn.

Det har gått 16 år siden Kjersti sluttet i jobben for å ta vare på barna sine hjemme. Nå håper hun på at et mirakel eller en kur kan redde hennes kjære – og gi familien livet tilbake. (Allers.no)

http://www.allers.no/artikkel/-jeg-gir-ikke-opp-hapet